Telefonen ringer. Både jeg og Ann Charlott skjønner hva det betyr
“22:38 Telefonen ringer. Både jeg og Ann Charlott skjønner hva det betyr. Jeg tar telefonen og veterinæren forteller at de blir nødt til å operere.”
Det er tirsdag kveld 02.november. Jeg og Ann Charlott kommer hjem etter å ha vært og klatret i ett par timer. Hundene møter oss som vanlig i gangen. Frost begynner å brekke seg og kaster opp alt han hadde spist den dagen pluss mye magesyre.
Sånn begynte det som skulle være de verste to døgnene vi har hatt sammen med Frost. Men historien begynte ikke der. Den begynte noen dager før. Jeg og Frost kom hjem fra tur og alt virket normalt. Han lå ute og slappet av i solen i noen timer. Når han skulle inn klarte han ikke å gå på venstre frambein. Derfor ble time hos dyrlegen bestilt. Neste dag ble han undersøkt og satt på smertestillende. Noe som kunne blitt skjebnesvangert.
Frost har sensitiv mage og har problemer med en del typer medisiner. Blant annet alle de vanlige typene smertestillende som rimadyl og metacam. Det vi vet at han tåler er Previcox men veterinæren ønsket å prøve Neurontin. De første dagene var effekten kjempegod. All smerten forsvant og det var vanskelig å holde Frost i ro.
Og vips så er vi tilbake til tirsdag kveld. Etter at Frost kastet opp skulle vi ut og gå tur men han ville ikke. Skulle bare spise gress i hagen. Så vi gikk inn med han. Han var tydelig ukomfortabel og hadde det ikke bra. Matlysten var også helt borte.
Frost elsker å leke og er en gutt med mye gnist.
En slitsom natt senere hvor Frost ikke klarte å finne roen og tydelig var ukomfortabel begynte han å virke litt bedre på morgenen. Matlysten var fortsatt ikkeeksisterende og han ville ikke drikke. Utover dagen prøvde jeg å tvinge i han vann og mat. Midt på dagen klarte han ikke å holde på maten lenger. Og alt han hadde spist kom opp. Nå var det bare å ringe veterinær for å få ny time. Jeg skjønte at han trengte væskebehandling. Fikk time 17.45. Noe som virket som en evighet til. Allikevel var det greit for på dette tidspunktet trodde vi ikke at det var så alvorlig.
Noen timer senere kommer vi til veterinæren. Første sjokket kommer når vi veier Frost. 15,8 kg. Ned 800gr på noen dager. Almenntilstanden begynner nå å bli dårlig. Han er apatisk og lite tilstede i det som skjer. Er kraftig dehydrert og har smerter i magen. Veterinæren tar han med for å gi han væske intravenøst og ultralyd av magen. Vi tenker ikke så mye over det og tar med oss Ylva en tur i skogen før vi drar hjem og venter på nyheter.
Timene går og kl 21.30 har vi fortsatt ikke hørt noe. Da ringer jeg veterinæren. Hun er bekymret for tilstanden til Frost. Han har lite bevegelse i tarmen og hadde en crp på 193 som tyder på en infeksjon i kroppen. Veterinæren er redd for at han har satt fast et fremmedlegeme i tarmen og har tatt røntgen og gitt han kontrastvæske. Hun forteller at de kanskje blir nødt til å åpne magen hans for å sjekke. De er redd for at det er noe alvorlig og vil ikke vente for lenge.
Det var øyeblikket alt begynte å rase sammen for oss. Frost, bestevennen min, som vi bare leverte for at han skulle få væske intravenøst var alvorlig syk. Ville han overleve? De neste timene var helt forferdelige. Avtalen med veterinæren var at de skulle ringe om de ble nødt til å operere. Vi prøvde å sove, men det var umulig.
22:38
Telefonen ringer. Både jeg og Ann Charlott skjønner hva det betyr. Jeg tar telefonen og veterinæren forteller at de blir nødt til å operere. De tør ikke vente lenger. Hun forteller at Frost er syk og at det er en stor risiko å legge en hund i narkose når han er så dårlig. Vi forbereder oss på det verste. En ting visste vi. Og det var at vi ikke var klare for å miste Frost. Han har så mye igjen å gi at det var ikke aktuelt.
Tiden gikk og vi prøvde å sove. Det var rett og slett ikke mulig og tankene surret i hodet. Kunne Frost ha spist noe som satt fast i tarmen? Vi skjønte det ikke. Vi var begge 99% sikker på at han ikke hadde spist noe som helst. Kunne vi ha gått glipp av noe? Magefølelsen min sa fortsatt at dette bare var bivirkninger av medisinene. Kunne han ha blitt så dårlig bare av det? Tiden gikk så sakte. Det føltes som timer gikk før telefonen ringte igjen.
00:02
Hei! Frost ville bare si at han gleder seg veldig til besøk i kveld. Han er i god form og har spist i dag. Voff fra Frost og Aina
1 time og 20 minutter hadde gått. Var det alt? Frost var ferdig operert. De hadde ikke funnet noe fremmedlegeme i magen hans. Han hadde en litt betent tarm som de tok biopsi av. Ny diagnose nå var kraftig mage/tarm katarr. Behandlingen ble mer væske, antibiotika og morfin. Lettelsen var stor, selv om det føltes litt unødvendig at han hadde vært nødt til å gå igjennom en så stor operasjon for ingenting. Allikevel føler vi at det var det riktige valget å ta. Bekymringen slapp allikevel ikke taket. Og selv om vi til slutt sovnet ble det ikke mange timene med søvn den natten. Tankene surret. Overlever han natten? Tilstanden var fortsatt alvorlig.
Neste morgen kom. Og telefonen hadde ikke ringt. Det betydde at han fortsatt levde. Tankene gikk nå på hvordan han hadde det. Er han bedre eller fortsatt like dårlig? Kl 8 får jeg SMS om at han har det fint etter operasjonen og at han får kvalmestillende og væske. Håpet begynner endelig å komme tilbake. Midt på dagen får vi snakket med veterinær og hun forteller at formen til Frost er mye bedre og at vi kan få lov til å komme på besøk på kvelden om vi ønsker. Ett par timer før vi skulle ned og besøke han fikk vi en kjempekoselig melding fra en av de som passet på han hos veterinæren. Gleden over å se han igjen var enorm. Vi fikk gå en liten tissetur på gresset utenfor. Tilstanden hans var mye bedre enn forventet. Lille krigeren vår er sterk. Og sta. Etter å ha vært hos han i en time drar vi hjem. Mye lettere til sinns.
Fredag morgen ringer veterinæren før åpningstid. Først får jeg hjertet i halsen. Har noe skjedd? Så hører jeg på stemmen hennes at det er gode nyheter. Nå er Frost seg selv. Det betyr at han ikke gidder å sitte i bur lenger. Så nå orket de ikke å ha han der lenger. I tillegg hadde han dratt ut veneflonen sin som han fikk væske og smertestillende gjennom og hadde ikke villet samarbeide om å sette inn ny.
Vel hjemme så gikk han rett i sofaen og la seg til å sove. Det var tydelig at alt hadde kostet mye krefter og han sov godt og lenge. De neste dagene ble han gradvis bedre. Han hadde en del smerter de to første dagene. Så det var ganske frustrerende å ikke kunne gi han noe smertestillende. Veterinæren turte ikke å gi ha noe etter alt som hadde skjedd.
Siden vi er midt i julekortsesongen dukket dette bildet av Frost ofte opp i facebook feeden min. Flere ganger tok jeg meg selv i å tenke "er dette det siste bildet jeg tok av Frost?"
De neste dagene var nok tøffere for oss enn for Frost. Det var tungt å se at han hadde vondt. Og når han først var hjemme følte jeg mer på hele situasjonen. Jeg var ikke helt komfortabel med å ha han hjemme. Det føltes utrygt og en del av meg ville levere han tilbake til veterinæren så de kunne passe på han.
En av tingene som hjalp meg gjennom situasjonen var alle bildene jeg har av Frost. Nesten hvor enn jeg snur meg i huset så sitter Frost inne i en ramme og titter på meg. Med de vakre øynene og det gode blikket sitt. Det siste bildet jeg tok av Frost før han ble dårlig var til reklame for julekortfotografering. Og dette bildet dukket ofte opp på facebook. Flere ganger tok jeg meg selv i å tenke, ”er dette det siste bildet jeg tok av Frost?”. Utviklingen fra en frisk og fin Frost til en alvorlig syk Frost gikk skremmende fort. Jeg vet at mange tenker at de skal få tatt bilder av hundene sine snart. Mye kan skje før "snart" kommer. Ikke vent hvis du ønsker å få fotografert hunden din.
Vi er utrolig heldige som har så dyktige veterinærer i nærheten. Fredrikstad Dyrehospital har døgnvakt med og topp moderne utstyr. Det gir en utrolig trygghet. Prisen er kanskje høy men det er absolutt verdt det. I tillegg så er jeg utrolig glad for at vi har forsikring når vi først kommer i en sånn situasjon.
